Det er nesten uvirkelig å skrive dette. Helt inntil for en måned siden, var Simba utrolig sprek til snart å være elleve år. Og etter å ha fått alvorlig grad av kreft bare 8 år gammel, en kreft som han på mirakuløst vis bekjempet, og siden å ha vært helt frisk, så trodde jeg nesten at han var "udødelig" i så måte. Jeg forventet nesten at han skulle leve i enda et par år til, selv om 11 år på en bullmastiff er svært gammelt. Det tilsvarer ca 100 menneskeår. Jeg planla omtrent hvilke veteranklasser jeg skulle melde han på.

Men et par uker før vi reiste bort i tre uker, merket jeg at han ikke spiste så godt som han pleide, men det varierte fra dag til dag. Ellers virket han forsåvidt fin, selv om han kanskje ikke helt hadde samme gnisten som vanlig. Da vi var borte,skrev mamma på mail, at han ikke ville ha  noe særlig mat, kun brødskiver o.l. Da tenkte jeg at enten skyltes det at en av tispene nærmet seg løpetid, eller så var det noe virkelig galt fatt. Og da vi kom hjem fredag 15 mai, gikk jeg rett og sjekket han, og da kjente jeg det med en gang. En enorm kul inni spiserøret hans. Simba var heller ikke seg selv, han viste glede, men ikke slik han pleier.

Da tok jeg den tunge avgjørelsen, men samtidig det jeg hdde lovet meg selv og Simba, at han skulle få dø med verdighet. Kanskje kunne han ha levd en eller to måneder til, slikt er vanskelig å vite med kreft, men en ting vet jeg, at hundene blir gradvis mye verre, og de får ofte mange tilleggsproblemer. Og er det en hund som virkelig ikke skulle få lide, så var det Simba. Et av hans virkelige kjennetegn har vært hans stolthet. Han har aldri brydd seg om hva andre hunder har gjort eller vist av tegn, han har vært sin egen herre i så måte, og det skulle han også få føle at han var på sin siste dag. Så mandag bestilte jeg time til avlivning, -onsdag kvart på syv om kvelden. Det var fryktelig vanskelig etter at jeg hadde tatt den telefonen. Du går rundt med en stor klump i magen, og det gjør vondt langt inn i sjelen. Når du legger deg gjør det vondt. Når du våkner gjør det vondt. Man prøver å ikke tenke på det hele tiden, men det er ikke lett når det er en utrolig god venn du vet du skal miste om kort tid. Det er utrolig hvor nært knyttet man kan bli til de firbente, og for meg var Simba i tillegg veldig spesiell. Han var hunden som alltid hadde vært inne i huset sammen med meg, hele tiden. Så den tomheten det nå er, å ikke se han noen steder, den er fryktelig.

Da dagen for avlivning var kommet, 3 dager før han fylte 11 år, så gikk timene veldig langsomt, og samtidig så altfor fort. Jeg var heldigvis tidlig ferdig på jobb denne dagen, og jeg hentet Glenn tidlig i barnehagen. Vi skulle gå en siste tur inn til vannet i Myrdalen. Utrolig nok var værgudene på vår side, så vi fikk et par fine timer der inne, og hvor vi tok mange fine bilder, og vi fikk filmet litt. Nå i ettertid er det så godt å tenke på at han var så sprek siste dagen, at han faktisk kunne gå disse 15 minuttene frem og tilbake, om enn det ikke gikk så fort. Han fikk brødskiver med leverpostei som han er så glad i, og han spiste opp alle sammen.

Senere da vi kom hjem, koste vi masse den siste timen, enda det var så vondt inni meg at tårene bare rant og rant hele tiden. Til slutt orket jeg ikke mer, og jeg tok Simba med meg ut i bilen, og la han på det grå teppet. Før vi dro fikk han en boks fiskeboller. Det hadde han levd på de siste dagene, sammen med brødskiver og hjemmelagd pizza. Han elsker sistnevnte. Jeg orket ikke å gå inn på klinikken, bare parkerte et lite stykke unna, og ringte og ga beskjed om at jeg var kommet. Rett etterpå kom Thomas og ga Simba en beroligende sprøyte. Ca 20 sekunder senere våknet han plutselig til, virret rundt med hodet, før han la det i fanget mitt. Og der sovnet han for siste gang. Vi satt slik i ca 25 minutter, han med hodet i mitt fang, og der jeg prøvde å gi han all den varmen og all den kjærligheten jeg bare kunne gi han. Det var så godt at han var trygg når han fikk den siste sprøyten. Han døde slik med hodet i fanget mitt. Før jeg kjørte sjekket Thomas at han ikke hørte mer hjertelyd. En svært sjelden og fantastisk hund var nå død. En hund jeg vet jeg aldri kan få maken til. Det var som når jeg mistet golden min Nico. Man er heldig hvis man opplever å få en hund i hver rase som virkelig er spesiell. Nico savner jeg fortsatt, og jeg vet det samme kommer til å gjelde Simba om ni år. Vi var en enhet jeg og han.

Tusen takk for alt du ga meg Simba. Savnhet etter deg er et stort, og åpent sår. Heldigvis bor vi slik til at du ble gravlagt rett utenfor huset. Du vil aldri bli glemt, og når jeg drar nordover, skal du få din sten, med ditt navn på.